Med Apple og Googles inntog i mobilmarkedet har det skjedd store endringer de siste årene. Telefonene er blitt «smarte», kundene mer avanserte, og innhold konsumeres på telefonene som aldri før.

Men hva med det norske innholdsmarkedet? Det som startet som et eventyr mot slutten av nitti-tallet og fortsatte som en rakett inn i vårt årtusen.

Norge var et foregangsland og ble lagt merke til ute i verden. Det dukket opp nye aktører som lagde nye tjenester. Betalingsvilligheten var høy. Kundene var opptatt av å personifisere telefonene sine. En typisk norsk kunde begynte å lese aviser via WAP samtidig som han/hun kjøpte en ringetone eller et spill. I vårt naboland Sverige sjekket man aksjekursen, og det var det.

Det ble etablert en felles modell (CPA) for innholdsleverandører mellom NetCom og Telenor som la grunnlaget for at selskaper kunne tilby sine tjenester via operatørenes nett og få betalt fra sluttkundene. På den måten ble det enkelt å markedsføre tjenestene sine til alle norske mobilkunder. Eksempelvis kunne en innholdsleverandør inngå avtale med Telenor og NetCom og dermed tilby sitt innhold til alle mobilkunder i Norge. Nordmenn var kreative, og stadig nye tjenester så dagens lys, noen bedre og mer underholdende enn andre.

Mobiloperatørene i andre land klarte ikke å samarbeide på samme måte som i Norge (kanskje bortsett fra Japan). Dermed ble Norge en verdensmester på SMS-tjenester

Tidlig på 2000-tallet fikk jeg hver mandag en drøss henvendelser fra personer som hadde »verdens beste» SMS-tjeneste. Da hadde diskusjonen gått på diverse nachspiel i helgen: Hvordan kan man tjene penger på SMS-tjenester? I dag diskuteres i stedet hvilke apper man burde ha.

Hva har skjedd på disse årene – fra vi var et foregangsland på innholdsområdet til der vi er i dag?

Jo, Apple lanserte iPhone.

Nå kunne man selge innholdet sitt direkte til sluttkunden via App Store. Store, tunge aktører kunne enkelt distribuere innholdet sitt direkte til sluttkunder i hele verden. Man var ikke lenger avhengig av lokale integratorer.

Spillaktører som EA Games og Gameloft trengte ikke lenger norske samarbeidspartnere. Norske tilretteleggere av innhold ble overflødige.

Samtidig som strengere reguleringer av bransjen fra myndighetene side gjorde levevilkårene mer utfordrende. Dette medførte at dersom man skulle opprettholde samme omsetning som tidligere, måtte man markedsføre på mer spekulative måter.

Det dukket opp ulike varianter av abonnementstjenester, og mye ble skrevet med liten tekst i annonseringen. På MTV gikk reklamene så fort over skjermen at vilkårene for tjenestene druknet. Det var alt fra diverse IQ-tester til ringetoneabonnement.

Kunder trodde de bestilte en sang, men i virkeligheten hadde de sagt ja til ringetoneabonnement som løp til det aktivt ble stoppet.

I Norge ble det fokusert veldig lite på nye tjenester. Man så heller på hvordan «pakketere» eksisterende tjenester på nye måter. De innovative og spennende ideene druknet i forsøkene på å tjene mest mulig penger. Det var en kortsiktig strategi….

I stedet for å bruke posisjonen vi hadde bygget opp som et innovativt land når det gjaldt innhold på mobil, ble vi tatt igjen, samt forbikjørt av andre aktører. Innovasjonen og de spennende tjenestene stoppet opp!